Anine sin gründerhistorie

Sammendrag av Anine Stang sine argument

Hovedargumentene til Anine Stang i hennes meningsinnlegg er som følger:

• Formuesskatten rammer gründere ved å kreve betaling for verdier som kun eksisterer på papiret – penger som ikke finnes

• Ved utflytting må man betale exit-skatt på slike «papirverdier».

Feil i argumentasjonen

Hvordan formuesskatt beregnes

Stang skriver: 

"Hvis mitt norske selskap Abonera skulle få inn investorer som betalte ti millioner for 10 prosent av aksjene basert på en verdsettelse på 100 millioner – en tidel av Estrid – måtte jeg personlig betalt nesten en halv million kroner i formuesskatt om jeg eide 50 prosent av aksjene." 

Påstanden er altså at 10 millioner kroner i inntekt for 10 prosent av aksjene gir en verdsettelse på 100 millioner kroner. Dette bygger på en vanlig misforståelse. For unoterte selskaper (altså de som ikke er børsnotert) beregnes ikke formuesskatt ut fra markedsverdi, men ut fra bokført egenkapital – altså det som faktisk finnes av verdier i selskapet. Dette ble grundig forklart i svaret Anine Stang fikk av Tomas Bratteli Veiden. 

Det betyr at hvis selskapet i eksempelet til Anine Stang hadde null kroner på bok før de hentet inn 10 millioner kroner for 10% av aksjene, så ville verdien for å beregne formuesskatt være 10 millioner kroner. Etter aksjerabatt ville det altså være 8 millioner kroner igjen å betale formuesskatt for. Med 50% eierandel ville Anine Stang sin andel være 4 millioner. Etter bunnfradrag på 1,76 millioner kroner, ville summen hun måtte ha betalt formuesskatt av vært 2,24 millioner kroner, noe som utløser en skatt på 22 400 kroner – ikke 500 000. Dette er altså en helt annen belastning enn det eksempelet gir inntrykk av.

Exit-skatt

Dette temaet er egentlig litt på siden av formuesskatt-debatten, men tas ofte opp sammen. Her har Anine Stang delvis et poeng.

Ved utflytting er det selskapets markedsverdi når man flytter som legges til grunn, også for unoterte selskap. Det betyr at hvis man startet med 30 000 kroner i aksjekapital og nå eier halvparten av et selskap med markedsverdi 100 millioner kroner, skylder man rundt 19 millioner kroner i exit-skatt. Skatten kan imidlertid utsettes i inntil 12 år, og hvis man flytter tilbake til Norge innen fristen, kan den falle bort. Skulle selskapet gå konkurs eller tape all verdi etter at man har flyttet ut, kan det oppstå et reelt økonomisk problem.

Men også her finnes det løsninger: I sitt andre tilsvar til saken peker Tomas Bratteli Veiden på at man kan opprette et holdingselskap før utflytting. Så lenge man fremdeles eier holdingselskapet, kan man flytte tilbake til Norge og slippe exit-skatt – selv om gründerselskapet har gått konkurs. Dette er en struktur Anine Stang selv har i sitt selskap.

Hvorfor har vi exit-skatt og hva er det?

I Norge – som i mange andre land – betaler man ikke skatt på verdistigning på aksjer før man faktisk selger aksjene og realiserer gevinsten. Dette prinsippet kalles realisasjonsprinsippet. Det betyr at du kan sitte med aksjer som har steget enormt i verdi uten å betale en eneste krone i skatt, så lenge du ikke selger.

Dette er en gunstig ordning, men det skaper også en åpenbar mulighet for skattetilpasning. Dersom du har tjent millioner på aksjer, kan du i teorien flytte til et land uten gevinstskatt, bo der noen år, og slippe hele den norske skatten. Så kan du flytte hjem igjen etter noen år. Dette er selvsagt ikke en mulighet vanlige folk har, men den står åpen for dem med høy formue, god rådgivning og fleksibel livssituasjon.

Exit-skatten ble derfor innført for å hindre at slike tilpasninger undergraver det norske skattesystemet. Den sier i praksis: Hvis du flytter ut og tar med deg aksjer som har steget i verdi mens du bodde i Norge, så må du likevel betale skatt til Norge for den verdistigningen.

Skatten kreves ikke inn med én gang – du får opptil 12 års betalingsutsettelse, og den faller bort om du flytter hjem igjen før den tid og fortsatt eier aksjene. Dermed rammer ikke vanlige nordmenn som flytter midlertidig ut, men sikrer at svært rike eiere ikke kan bruke et utenlandsopphold for å slippe skatt på verdier de har tjent mens de bodde i Norge.

Så lenge Norge har skatt på aksjegevinster som først betales ved realisering, må det også være regler som hindrer at store aksjeeiere flytter ut midlertidig for å unngå skatt. Derfor har vi exit-skatten – selv om den i enkelte tilfeller, som det Anine Stang peker på, kan få uheldige utslag.

Konklusjon

Anine Stangs argument om at gründere rammes hardt av formuesskatt er basert på en misforståelse av hvordan skatten beregnes for unoterte selskaper. Den faktiske formuesskatten blir langt lavere enn hun antar i sitt eksempel. 

Når det gjelder exit-skatt, peker hun på en mulig utfordring dersom et selskap går konkurs, eller synker kraftig i verdi, etter utflytting. Det finnes imidlertid løsninger som holdingselskap eller å flytte tilbake innen 12 år, som i praksis gjør denne risikoen håndterbar. 

Hvorvidt reglene bør endres, er et politisk spørsmål.