Påstander og fakta om formuesskatt

Myte.

Det er sant at formuesskatt må betales uavhengig av om eieren tar ut inntekt fra selskapet. Dersom en bedrift er svært lite lønnsom over tid, kan det være krevende å hente ut midler til skatten uten å svekke driften. I slike tilfeller kan salg av aksjer være en av løsningene.

Men i slike tilfeller er problemet først og fremst at bedriften ikke tjener penger. Hvis en bedrift ikke klarer å generere nok overskudd til å håndtere en lav prosentvis skatt på formuen, er det uansett tvilsomt om den har bærekraftig økonomi på sikt.

For bedrifter med normal lønnsomhet utgjør formuesskatten en svært liten del av overskuddet, og analysene våre viser at mange eiere tar ut langt mer enn nødvendig for å dekke skatten.

Når eiere likevel velger å selge aksjer, skyldes det ofte andre og sunnere grunner:

• Ønske om å realisere verdier (ta gevinst).

• Generasjonsskifte eller endringer i eierskapsstruktur.

• Bedre investeringsmuligheter i andre prosjekter.

• Diversifisering av formuen: Mange ønsker ikke å ha hele formuen i én bedrift – det gir høy risiko om markedet endrer seg.

Konklusjon:

Hvis en bedrift har normal lønnsomhet, er det ikke riktig å si at formuesskatten tvinger eieren til å selge seg ut. Hvis lønnsomheten er så lav at det er vanskelig å betale skatten, er det lønnsomheten – ikke skatten – som er hovedproblemet.

Myte.

Noen hevder at norske eiere må selge bedriften sin pga. formuesskatt og at utenlandske kjøpere kjøper de opp fordi de slipper formuesskatt. Her er det to spørsmål som må stilles og besvares:

1.  Er det en fordel for nordmannen å selge? Nei. Uansett om verdien ligger i en bedrift, bolig, kontanter eller aksjer, må en nordmann fortsatt betale formuesskatt. Ofte kan et salg til og med øke skattekravet fordi:

• Unoterte selskaper verdsettes lavere i formues­beregningen enn reell markeds­verdi.

• Et salg av aksjer fjerner verdsettelsesrabatten som gjelder for aksjer.

2. Er det en fordel for utlendingen å kjøpe i Norge kontra i andre land? Nei. De betaler formuesskatt eller annen skatt på formue i eget hjemland – uansett hvor de investerer. Det er ikke slik at de unngår skatt ved å kjøpe norske selskaper. 

Det er også verdt å nevne at det er bra for norsk økonomi at utenlandske eiere ønsker å investere i Norge. Det viser at vi er et attraktivt land å investere i, noe som er med på å opprettholde jobber.

Konklusjon:

Dette er en myte. Oppkjøp skjer av helt andre grunner—gevinstrealisering, generasjonsskifte, diversifisering og strategiske investeringer—ikke for å slippe formuesskatt.

I debatten om formuesskatt dukker ofte begrepet «arbeidende kapital» opp – et navn høyresiden har lansert for å skille ut kapital som «jobber» i en bedrift. Tanken er å unnta maskiner, varelager og næringseiendom fra formuesskatten fordi pengene «er bundet opp i drift».

Men:

• Mange ­økonomer mener det er unøyaktig og misvisende, fordi nesten all kapital i et selskap er «arbeidende» – også bankinnskudd i selskapet.

• For rike eiere er det lett å gjøre om en hvilken som helst formuespost til «arbeidende kapital» ved å parkere pengene i et driftsselskap («legge» dem i et varelager, kjøpe nye maskiner, eller bare la dem stå på konto i selskapet).

• Private bolig- og fritidseiendommer, private bankkontoer og andre private eiendeler er det eneste det må betales formuesskatt av.

I praksis betyr et fritak for «arbeidende kapital» at man unntar nesten all formue som ligger i næring – mens bare private eiendeler fortsatt gir formuesskatt. Det vil kutte statens skatteinntekter med rundt 20–30 milliarder kroner årlig, og gi de rikeste skattelette på det meste av sin formue, mens vanlige hytteeiere og boligeiere fortsatt må betale.

Myte.

Solberg-regjeringen fikk utarbeidet en rapport om formuesskatten sin påvirkning på antall arbeidsplasser og konklusjonen der var at formuesskatten faktisk fører til flere arbeidsplasser, ikke færre. Torvik-utvalget sin rapport fra 2022 konkluderer med at kapitaltilgangen er god, og at formuesskatten ikke gjør det mindre lønnsomt å investere i Norge enn i andre land.

Myte.

Formuesskatten bidrar med nesten 40 milliarder kroner i året til statsbudsjettet. Skulle disse inntektene forsvinne må man enten kutte i tjenester eller hente inn pengene på annet vis. Velger man å hente inn beløpet ved å øke inntektsskatten til de med arbeidsinntekt, så betyr det en skatteøkning på 13 000 kroner i snitt per arbeidstaker.

Myte.

Det er få land som har formuesskatt slik Norge har, men det stemmer ikke at vi er det eneste. Av OECD-land har blant annet Spania, Sveits (enkelte kantoner) og Frankrike (på dyr eiendom) det. En riktig påstand er altså at Norge er et av få land med formuesskatt. Ser man derimot på skatt på kapitalbeholdning, som er et samlebegrep som omfatter blant annet formuesskatt, arveavgift og eiendomsskatt, så ser man at Norge er et av få land uten arveavgift og statlig eiendomsskatt. Vi har altså valgt å beskatte formue på en annen måte enn mange andre land.

Sant, men...

Dette er det absolutt mulig å gjøre, men det er neppe særlig klokt. Selskapsskatten påvirker direkte hvor lønnsomt det er å investere i Norge, og høyere selskapsskatt gjør landet mindre attraktivt både for norske og utenlandske investorer.

Flere utredninger viser at selskapsskatten har større negative effekter på investeringer og verdiskaping enn formuesskatten. Å øke selskapsskatten kan derfor føre til akkurat det mange frykter at formuesskatten gjør: lavere kapitaltilgang for norske bedrifter.

I tillegg er det usikkert hvor mye inntekter dette faktisk vil gi over tid. Selv om en høyere selskapsskatt i teorien kan dekke inn bortfallet av formuesskatten, vil det i praksis gjøre investeringer i Norge mindre lønnsomme – og da vil færre investere her, enten de er norske eller utenlandske.

Konklusjon:

Å bytte formuesskatt mot høyere selskapsskatt er mulig, men det vil trolig gjøre mer skade enn nytte.

Dersom man ønsker å redusere formuesskatten, men samtidig sikre at de med store formuer fortsatt bidrar, er det bedre å vurdere tiltak som arveavgift eller nasjonal eiendomsskatt.

Myte.

Det stemmer at en liten gruppe rike nordmenn har flyttet til Sveits, og formuesskatt nevnes ofte som årsak. Men forskningen viser at den viktigste skattemessige gevinsten har vært å unngå gevinstbeskatning på aksjer og utbytte, ikke formuesskatt. Siden dette er privatpersoner som kan ha forskjellige motiver for hvorfor de flyttet kan vi ikke utelukke at enkelte likevel har flyttet på grunn av formuesskatten, selv om flesteparten nok gjorde det av andre årsaker. Det er mulig at enkelte flyttet på grunn av formuesskatten, men ikke mange. Konklusjonen er derfor at dette er en myte.

Gevinstbeskatning (ofte kalt realisasjonsbeskatning) er skatt på differansen mellom salgspris og inngangsverdi når en eiendel realiseres – som aksjer, fond eller eiendom. I Norge beskattes gevinst på aksjer med 37,84 % (22 % × 1,72 oppjusteringsfaktor), etter fradrag for skjermingsfradrag. Tap gir tilsvarende skattefradrag.

Før innføringen av dagens utflyttingsregler kunne man etter fem år i utlandet få ny inngangsverdi ved retur til Norge og unngå skatt på latente gevinster. Dette ble endret med "exit-skatt".

• Har du aksjer med latent gevinst over kr 500 000 når du flytter ut, beregnes gevinstskatt som om aksjene ble solgt – selv om du ikke realiserer gevinstene. 

• Skatten beregnes på det totale nettogevinstbeløpet, og betaling kan utsettes ved sikkerhetstillelse.

Formålet er å hindre skattemotiverte utenlandsreiser der gevinst skattes dag én i stedet for som planlagt gevinstrealisering.

Formuesskatten er en skatt på eiernes samlede formue – ikke en skatt på selskapets årsresultat – og selv om fritak ved underskudd høres attraktivt ut, vil det raskt åpne for skatteplanlegging. Eiere kan skjule formue i et holdingselskap og bevisst vise marginale tap hvert år for å unngå skatten. I aktive selskaper kan man planlegge små minus over flere år og store overskudd i enkelte år ved nedskrivning av eiendeler, kjøp av utstyr eller økt lederlønn. På den måten risikerer man at mange som skulle ha betalt hadde omgått formuesskatten, staten hadde mistet inntekt og formuesskatten sitt formål som omfordelings­verktøy.