Målet med denne siden er ikke å vise hvor mye formuesskatt eierne faktisk har betalt i formuesskatt. Vi ser i stedet på hva som ville skjedd dersom én person eide hele selskapet, for å vurdere om formuesskatten kunne vært en økonomisk belastning da. Det skal med andre ord gi en verre situasjon enn hva som gjelder for de fleste bedriftene, nettopp for å se om formuesskatten kunne vært et problem for disse bedriftene.
Dersom selskapet har høy likviditet, eller det tas ut langt mer utbytte enn det som er nødvendig for å betale formuesskatten, tyder det på at skatten ikke har vært til hinder for investeringer. Hvis likviditeten er lav, og utbyttet akkurat dekker det som trengs for å betale skatten, kan det indikere at formuesskatten har begrenset handlingsrommet.
Om det er uheldig å begrense investeringene i en lønnsom bedrift, er et politisk spørsmål. Denne siden tar ikke stilling til det – vi viser kun hva regnskapstallene sier.
Regnskapstall hentes fra Proff.no, som speiler årsregnskapene innlevert til Brønnøysundregistrene. Eierskap og eventuelle omorganiseringer sjekkes i både Brønnøysundregistrene og Proffs aksjonæroversikter. Mediepåstander hentes fra den opprinnelige artikkelen (for eksempel Norskeid.no) og supplerende pressekilder.
For å gjøre analysene sammenlignbare og transparente har vi valgt noen faste metoder å bruke avhengig av hvilken fase selskapet er i. Vi har valgt å bruke forskjellige metoder for etablerte selskap og for oppstarts- og gründerbedrifter, fordi deres utfordringer – og måten de drives og eies på – er forskjellige.
Denne metoden brukes for etablerte selskap. Dette er selskap som typisk har vært i drift i en del år, har vist positive resultat og har lav emisjonsaktivitet.
Vi identifiserer morselskapet og alle datterselskap i konsernet. Analysen bygger på de selskapene som driver kjernevirksomheten (som regel produksjons- og eiendomsselskap). Dersom morselskapet investerer stort i eksterne prosjekter, bruker vi ikke konsernregnskapet alene, fordi det kan gi et skjevt bilde av den virksomheten formuesskatten faktisk knyttes til. Små datterselskap omtales, men tas bare med i beregningene hvis de kan endre hovedbildet.
Vi legger til grunn at én enkelt privatperson eier hele konsernet. Dette gir den høyeste formuesskatten som kan påløpe og viser dermed et «worst-case»-scenario.
Uansett hvilket år vi analyserer, bruker vi formuesskattsatsen for 2025. Det gir et likt sammenligningsgrunnlag og viser om dagens sats hadde vært et problem i tidligere år.
For unoterte aksjeselskap brukes bokført egenkapital som verdigrunnlag. Hvis vi ser at eiendom trolig er underrapportert i balansen, gjør vi en sensitivitetstest der vi øker bokført eiendom med 50 %.
Når vi beregner likviditetsbehovet, regner vi ut hvor stort brutto utbytte som må tas ut for at nettobeløpet (etter utbytteskatt) skal dekke formuesskatten.
Vi måler hvor mye eierne faktisk henter ut av kjernevirksomheten. Dersom penger først flyttes via konsernbidrag til et holdingselskap, teller vi både konsernbidraget og eventuelle utbytter fra holdingselskapet. Slik får vi et fullstendig bilde av hva som forlater driften og havner i eierens hender.
I tilfeller der utbytte og konsernbidrag er lavere enn det som er nødvendig for å betale formuesskatten, går vi dypere for å vurdere om dette skyldes reelle begrensninger eller bevisste valg.
Først ser vi på hvor mye virksomheten har stående på posten kasse/bank/post. Dette gir en indikasjon på hvor mye penger som er lett tilgjengelig, og om eierne kunne tatt ut mer uten å svekke den daglige driften.
Dersom dette heller ikke gir et klart svar, sammenligner vi gjennomsnittlig årsresultat de siste fem årene med det nødvendige utbyttet for å dekke formuesskatten. Dersom selskapet over tid har hatt høyere resultat enn nødvendig uttak, tyder det på at skatten kunne vært håndtert økonomisk – også dersom midlene enkelte år bindes opp i investeringer – men da kan man si at formuesskatten hadde hindret investeringer.
På denne måten kan vi skille mellom reelle likviditetsutfordringer og situasjoner der eierne ikke har hatt behov for å ta ut penger, eller har valgt å reinvestere overskuddet i virksomheten. I slike tilfeller kan man anta at eieren benytter andre formuesobjekter til å dekke formuesskatten.
Egenkapital (verdigrunnlag) hentes fra balansen.
Formuesverdi = 0,8 × verdigrunnlaget. Formuesskatt beregnes med et bunnfradrag på 1 760 000 kroner, deretter 1% formuesskatt, og 1,1% fra 20 millioner kroner.
Utbyttebehovet er justert for skatten på utbytte, slik at det kommer tydelig frem hvor mye som må hentes ut.
Faktiske uttak (konsernbidrag + utbytte) sammenlignes med både formuesskatt og utbyttebehovet.
Ved å bruke den samme satsen for alle år, anta én eier og legge på en konservativ oppjustering av eiendomsverdier, viser vi hvor høyt formuesskattepresset maksimalt kan bli. Samtidig kontrollerer vi om kontantstrømmen (konsernbidrag og utbytte) i praksis er mer enn stor nok til å dekke skatten. På den måten får leseren et klart, sammenlignbart svar på spørsmålet: Er formuesskatten faktisk et likviditetsproblem for disse bedriftene, eller handler det mest om hvordan skatten oppleves og omtales i offentligheten?
Dersom et selskap har ervervet en større mengde eiendom eller reverdifisert eiendom til markedspris de siste 5 årene, bruker vi bokført verdi som estimat for formuesskattegrunnlaget – uten et ekstra +50 % påslag. I slike tilfeller reflekterer bokført verdi i all hovedsak reell verdi.
Det er flere grunner til at vi ikke fokuserer på hva eierne faktisk betaler i formuesskatt:
For det første finnes det ingen åpne data for dette. Kun pressen har begrenset tilgang til eldre skattelister.
For det andre har de fleste eiere komplekse formuesforhold, med ulike eiendeler og gjeld, som gjør det umulig å si nøyaktig hvor mye av formuesskatten som skyldes eierskapet i én enkelt bedrift.
Målet med nettsiden er å undersøke om formuesskatten har vært – eller kunne vært – en utfordring for de aktuelle bedriftene. For å vurdere dette må vi se på hva formuesskatten ville vært dersom én person eide hele bedriften alene. Dette gir et sammenlignbart og prinsippielt utgangspunkt, og gjør det mulig å vurdere hvordan skatten slår ut for selve eierskapet – uavhengig av hvordan eiere faktisk er sammensatt og fordelt.
Vi bruker bokført eiendomsverdi i beregningene fordi det er tallet som er offentlig tilgjengelig. Har du dokumentasjon på at Skatteetaten har brukt en høyere verdi? Send dokumentasjonen til innspill@faktaomformuesskatt.no, så oppdaterer vi tallene så raskt som mulig. Målet er å vise mest mulig nøyaktige tall.
Denne metoden brukes på oppstarts- og gründerselskap. Dette er selskap som typisk har vært i drift i få år, ikke har vist positive resultater ennå, og har høy emisjonsaktivitet.
Vi identifiserer om det er flere datter- eller søsterselskap som kan være aktuelle for analysen, men for denne typen selskap er det oftest ikke så kompliserte selskapsstrukturer.
Fordi emisjoner er en viktig del av kapitalinnhentingen legger vi til grunn de faktiske eierforholdene i analysen. Før bedriften blir lønnsom gir dette korrekt bilde av hvilke eventuell belastning formuesskatten kan være for gründeren.
Uansett hvilket år vi analyserer, bruker vi formuesskattsatsen for 2025. Det gir et likt sammenligningsgrunnlag og viser om dagens sats hadde vært et problem i tidligere år.
For unoterte aksjeselskap brukes bokført egenkapital som verdigrunnlag.
Egenkapital (verdigrunnlag) hentes fra balansen.
Formuesverdi = 0,8 × verdigrunnlaget. Formuesskatt beregnes med et bunnfradrag på 1 760 000 kroner, deretter 1% formuesskatt, og 1,1% fra 20 millioner kroner.
For disse selskapene er det vanligvis ingen utbytte å sammenligne med formuesskatten. Det vi ser etter er hvor mye formuesskatt gründeren må betale, sett opp mot egen lønn, statlige støtteordninger og andre fiansieringsmuligheter. Svarene blir nødvendigvis mindre tallfestet enn i analysen av etablerte selskap, og det er vil ofte være mer skjønn om formuesskatten faktisk utgjør en utfordring for gründeren eller ikke.
Vi mener denne metoden best svarer på utfordringene en gründer står i når det gjelder formuesskatt. Den tar hensyn til faktisk eierandel og hvor mye man faktisk må betale i formuesskatt for å vurdere hvor stort problemet er i hver enkelt sak.
Den største feilkilden i beregningen av formuesskatt er eiendomsverdi. Formuesskatten beregnes ut ifra egenkapitalen i selskapet, men eiendomsverdien justeres etter utleieverdien. For eldre bygg som ikke har vært rehabilitert på en del år kan eiendomsverdien oppført i regnskapet og formuesverdien brukt til å beregne formuesskatten ha store forskjeller, også utover den oppjusteringen på 50% som vi har tatt høyde for.
For selskap uten eierskap til fast eiendom er beregningen presis, fordi formuesskatten da følger egenkapitalen i selskapet.
Siden vi tar utgangspunkt i en eier i etablerte selskap, for å best få frem en worst-case scenario, vil den samlede formuesskatten for eierne bli lavere for selskap med flere eiere da de får flere bunnfradrag og lavere sats på en større del av selskapsverdien. Årsresultat, utbytte og alle andre tall er uansett hetet rett fra selskapets regnskap, og påvirkes ikke av hvor mange eiere det er.
For tidligere år vil metoden vi bruker overvurdere formuesskatten noe, siden vi har brukt dagens (2025) satser, bunnfradrag og verdsettelsesrabatter for alle år.