Gudbrandsdalens Uldvarefabrik er en av Norges eldste og mest tradisjonsrike tekstilprodusenter, med rundt 60 ansatte og en lang historie som hjørnesteinsbedrift i regionen.
I en artikkel i Gudbrandsdølen Dagningen, og senere hos norskeid.no, ble bedriften løftet frem i debatten om formuesskatt. Eieren har hevdet at formuesskatten setter norske arbeidsplasser og lokalt eierskap i fare.
Her får du en gjennomgang av tall og fakta, slik at du selv kan se hvor godt påstanden stemmer.
Beregnet årlig formuesskatt ved en eier:
491 998 kroner
Nødvendig utbytte for å betale formuesskatten:
791 503 kroner
Snitt utbytte/konsernbidrag:
2 919 200 kroner
Årlig blir det i snitt tatt ut:
3.7 ganger mer enn nødvendig for å betale formuesskatten
Det er umiddelbart lett å sympatisere med eieren av Gudbrandsdalens Uldvarefabrik. Ingen ønsker å se at en lokal hjørnesteinsbedrift skal knekkes av skattene som må betales, og at arbeidsplasser skal forsvinne. I denne analysen skal vi forsøke å ikke bli påvirket av følelser, men se på de faktiske argumentene og fakta som blir gitt, og vurdere det opp imot offentlig tilgjengelig informasjon. I artikkelen er det nevnt at man måtte ta ut 1,2 millioner i utbytte i 2023 for å betale formuesskatten. Utover det var det ikke gitt tall i artikkelen, så vi har hentet relevant informasjon fra regnskapene.
Hovedargumentene i artikkelen er:
Formuesskatten truer bedriften og norsk eierskap.
Må betales selv om bedriften går med underskudd.
Mener formuesskatten egentlig er en bedriftsskatt, fordi penge må hentes derfra.
Mener bedriften burde betale når det er overskudd (altså høyere selskapsskatt).
For å vurdere situasjonen i selskapet og om formuesskatten er et problem har vi brukt proff.no til å hente ut regnskapstall. Gudbrandsdalens Uldvarefabrik AS er et datterselskap av Gudbrandsdalens Uldvarefabrik Holding AS, som igjen er et datterselskap av RS Mesna AS. Gudbrandsdalens Uldvarefabrik AS har et søsterselskap, Gudbrandsdalens Uldvarefabrik Eiendom AS.
Vår vurdering er at det er Gudbrandsdalens Uldvarefabrik AS og Gudbrandsdalens Uldvarefabrik Eiendom AS som er del av virksomheten som driver med tekstilproduksjon (heretter kalt tekstilvirksomheten). Siden Gudbrandsdalens Uldvarefabrik Holding AS ikke ser ut til å brukes til andre investeringer og pengene ikke stopper opp der, har vi valgt å bruke dets konsernregnskap som grunnlag.
Når vi skal vurdere hvor mye eieren faktisk henter ut av virksomheten, er det konsernbidragene og eventuelle utbytter som går fra tekstilvirksomheten som er relevante. Verdiene i tekstilvirksomheten danner også grunnlaget for beregning av formuesskatten.
Vi har sett hvor mye konsernbidrag og utbytte som hentes ut av tekstilvirksomheten, og hva den samlede egenkapitalen er. For unoterte aksjeselskap brukes egenkapitalen i regnskapet som verdi (med noen justeringer), og for tekstilvirksomheten har verdien vært økende, med unntak av siste år. I løpet av de siste 10 årene har verdien variert fra ca. 41 millioner kroner til ca. 75 millioner kroner. I 2023 er den 60 millioner kroner, noe som utløser rett over 490 000 kroner i formuesskatt. Skal man betale det med utbytte må utbyttet være på litt over 790 000 kroner. Ser vi på regnskapet til entreprenørvirksomheten er konsernbidraget og utbyttet som er tatt ut av tekstilvirksomheten rett over 2,9 millioner kroner årlig i snitt de siste 10 årene. I 2023 ble det tatt ut 2,25 millioner kroner i utbytte.
Til slutt har vi kjørt et scenario der vi øker bokført eiendomsverdi med 50 prosent for å fange opp mulig undervurdering av fabrikkeiendommen. I grafen under har vi sett på hvor mye utbytte som må hentes ut for å betjene formuesskatten. Den med økt eiendomsverdi er kalt "høy verdi", mens den som bruker verdien slik den er i regnskapet er kalt "lav verdi". I tillegg viser grafen det faktiske utbyttet og konsernbidraget, slik at man enkelt kan se om det hentes ut mer enn nødvendig for å betale formuesskatten.
Når vi så på konsernregnskapet til Gudbrandsdalens Uldvarefabrik Holding AS hos proff.no så vi at det ikke stod oppført noe utbytte. Samtidig så vi at egenkapitalen ikke økte på tross av positive årsresultat i tidligere år. Etter nærmere analyse hos Brønnøysundregistrene så vi at det var ført opp tilleggsutbytte i notatene til regnskapet. For årene vi sjekket tilsvarte dette det beløpet som "manglet" i egenkapitalen. Vi har derfor lagt dette til grunn for alle årene.
Denne grafen sammenligner penger tatt ut av entreprenørvirksomheten med det som er nødvendig å ta ut for å kunne betjene formuesskatten. Grafene og dataen bak kan hentes ut her. Den siste stolpegruppen viser snittet for de siste ti årene.
Påstand 1:
Formuesskatten truer bedriften og norsk eierskap.
Svar:
Vår analyse viser at det over tid er hentet ut betydelig mer penger fra selskapet enn det som er nødvendig for å betale formuesskatten. Da kan det heller ikke være formuesskatten som truer bedriften. Når det gjelder norsk eierskap, så må formuesskatten betales uavhengig av hvor man plasserer pengene man har. Det betyr at det fra et rent formuesperspektiv ikke er noen grunn til å selge bedriften. Når enkelte norske eiere likevel velger å gjøre det skyldes det i hovedsak et ønske om å redusere risiko ved å spre formuen over flere selskap, eller som del av et arveoppgjør.
Påstand 2:
Må betales selv om bedriften går med underskudd.
Svar:
Det stemmer at formuesskatt ikke justeres automatisk etter overskudd eller underskudd. Men akkurat som lønnsmottakere må betale inntektsskatt også hvis de har høye boutgifter eller midlertidige tap, må også eiere bidra jevnt – uavhengig av enkeltår. Hvis formuen fortsatt eksisterer, har man i prinsippet fortsatt økonomisk evne til å bidra. Selskapet har hatt nok likvide midler og eier har hentet ut mer utbytte enn nødvendig for å betale formuesskatt, også i år med underskudd.
Påstand 3:
Mener formuesskatten egentlig er en bedriftsskatt, fordi penge må hentes derfra.
Svar:
Skatten er en personskatt som må betales uavhengig av hvor man har plassert pengene og kan således ikke kalles en bedriftsskatt. Også de som eier bolig eller har penger i banken må betale formuesskatt, og må bruke av sine midler for å betale. De fleste eiere, også eieren av Gudbrandsdalens Uldvarefabrik AS, henter ut mer enn det som trengs for å betale skatten. I tillegg blir skatten redusert ved flere eiere, ved at alle får hvert sitt bunnfradrag, da er det vanskelig å se at det skal kunne kalles en bedriftsskatt.
Påstand 4:
Mener bedriften burde betale når det er overskudd (altså høyere selskapsskatt).
Svar:
Det høres kanskje ut som en god løsning, og vil gi samme inntekt til staten om man setter satsen rett. Vi vil likevel advare sterkt mot denne løsningen, og det er det flere grunner til:
Høyere selskapsskatt gjør det mindre attraktivt for både norske og utenlandske investorer å investere i Norge. Det kan altså føre til at færre velger å satse i Norge.
All aksjeformue i utenlandske selskap vil bli skattefritt, slik at de aller rikeste i stor grad ville sluppet skatt for mesteparten av formuen sin (med unntak av de som har størsteparten av virksomhetene de eier i Norge).
Vi ser allerede at store internasjonale selskap flytter mye av overskuddet ut av landet, via internprising eller konsernbidrag, for å unngå selskapsskatt. Øker vi selskapsskatten vil denne praksisen bare øke, slik at enda mer av overskuddet unndras selskapsskatt.
Når eieren tar ut nær 3,7 ganger mer enn det som kreves for å betale formuesskatten, er det vanskelig å hevde at skatten utgjør en reell byrde for driften.
Det er også investert betydelige midler i selskapet, senest i 2023, så det ser ut som man både har klart å investere og å ta ut betydelige midler fra selskapet.
Påstanden om at formuesskatten knekker bedriften underbygges ikke av tallene.