Enken med nedbetalt bolig

Dette er en klassiker i debatten om både formuesskatt og eiendomsskatt. Historien er nesten alltid en versjon av dette; pensjonist, nylig blitt enke og med en bolig til x antall millioner kroner. 

Man påstår ofte at det er en ekte historie, men den er alltid anonymisert slik at man ikke kan sjekke om historien er ekte, og hvis den er det; de faktiske tallene.

I den siste historien som vi har fått tilsendt flere ganger er tallene som i bildet under. Vi har sett nærmere på realismen i eksempelet, om hun tvinges til å selge eller om det finnes andre løsninger, og hvilke justeringer som kan gjøres i formuesskatten for å unngå dette om man mener det er et problem.

Analysen

Tallene som er brukt virker stort sett troverdige, selv om de er i øvre sjikt av det nødvendige og teoretiske. For eksempel vil de fleste boliger med en markedsverdi på 20 millioner ha en lavere ligningsverdi enn den maksimale summen på 9,5 millioner kroner. Vi gjorde et søk på Finn.no etter eneboliger som hadde en prisantydning på nøyaktig 20 millioner og dette var resultatet:

Som vi ser var ingen av de i nærheten av den teoretiske makssummen på 9,5 millioner kroner. De fleste lå langt under, mens den med høyest formuesverdi var på rett over 6 millioner kroner. Det er likevel ikke umulig at "Ingrid" sin bolig har en formuesverdi på 9,5 millioner kroner, men sannsynlig er det ikke.

Den neste forutsetningen for historien er at boligen er nedbetalt og at "Ingrid" har nøyaktig null kroner i oppsparte midler. Dette er heller ingen umulighet, men svært lite sannsynlig. Man har altså klart alle avdrag på boligen i alle år, men det sekundet låneutgiftene forsvinner så slutter man helt å spare penger eller inntekten forsvinner? Teoretisk mulig, men ikke veldig sannsynlig. Vi ser likevel på hva alternativene til "Ingrid" er om dette skulle skje i virkeligheten.

Seniorlån

Men la oss se bort ifra at sannsynligheten for at "Ingrid" har kombinasjonen av maksimal ligningsverdi, minstepensjon, ingen oppsparte midler og ingen lån er minimal, og vurdere påstanden om at hun "tvinges til å selge". Regnestykket går ikke opp, "Ingrid" har ikke penger til å betale de faste utgiftene sine, må hun da selge? 

Nei, hun må heldigvis ikke det. Seniorlån er et lån bankene har opprettet nettopp for å sørge for at eldre kan hente ut penger de har stående i boligen sin slik at de får en romsligere økonomi i pensjonisttilværelsen, uten å måtte selge huset. Vi har sett på hva en enslig pensjonist på 72 år med bolig til 20 millioner på Røa kan få i seniorlån og dette var resultatet:

Man kan gjerne diskutere om det er rett at en pensjonist skal måtte ta opp lån, men muligheten er der og påstanden om at man tvinges til å selge er dermed feil. Et slikt lån må det ikke betales avdrag eller renter på, og det bidrar til at pensjonister får en romsligere økonomi i sin alderdom samtidig som de beholder eierskap av boligen sin. 

Kjøpe mindre bolig

I den videre teksten nevnes det at en av "Ingrid" sine sønner har foreslått at hun flytter til en mindre og billigere leilighet. Det er selvfølgelig en reell mulighet. Vi har sett på tallene som kommer frem i eksempelet for dette alternativet.

Også her klarer "Ingrid" å få maksimal formuesverdi på den nye boligen sin, men hovedformuen nå er bankinnskuddet fra salg av boligen til 20 millioner, så formuesverdien på den nye boligen påvirker ikke formuesskatten så mye.

Det påstås nå at "Ingrid" må betale 108 000 kroner i formuesskatt av en pensjon på 240 000 kroner, noe hun synes er "rart og urettferdig". Her "glemmer" man at hun også har 10 millioner kroner på konto som gir avkastning. Ja, selv på en vanlig høyrentekonto vil dette gi en årlig avkastning på 470 000 kroner med dagens rentenivå. Det betyr at pensjonsinntekt og kapitalinntekt samlet er 710 000 kroner i året etter skatt for Ingrid. Velger "Ingrid" å plassere pengene i fond kan hun forvente en enda høyere avkastning.

Konklusjon

Historien er ikke umulig, men den virker konstruert for å treffe hardest mulig. En kombinasjonen av minstepensjon, null kroner på konto, veldig dyr bolig, og maksimal formuesverdi på boligen kan umulig treffe mer enn en håndfull mennesker – om noen i det hele tatt – i Norge.

Skulle det likevel skje har de to alternativer i dag:

• Selge boligen og kjøpe seg en billigere bolig. Da har man en romslig økonomi resten av livet.

• Ta opp seniorlån. Også da har man en romslig økonomi resten av livet og man får fortsette å bo i boligen.

 Ingen av disse løsningene vil føles ideelle for "Ingrid", spørsmålet er om vi bør utforme skattepolitikken basert på teoretiske eksempler laget for å få maksimal effekt, og hvilke grep man kan ta for å unngå at "Ingrid" må ta opp lån eller selge boligen sin. Om det skulle være politisk ønskelig å skjerme personer som "Ingrid", samtidig som man ikke ønsker å fjerne formuesskatten er følgende løsninger en mulighet:

• Øke bunnfradraget. Dette vil også skjerme gründere og små bedrifter i større grad enn i dag.

• Øke verdien som er verdsatt til 25%, i tråd med økte boligpriser. Dette vil redusere formuesverdien av boligen og dermed formuesskatten.

• Tilby pensjonister med formuen bundet opp i bolig det samme som bedriftseiere med underskudd får, nemlig utsatt betaling. Hvis formuesskatten kan utsettes til boligen selges eller arves av neste generasjon så løses problemet uten at staten sine samlede inntekter reduseres.

Konklusjonen er at slike eksempler fremstår lite troverdig og at det finnes løsninger i dag, samtidig som det er mulig å forbedre dem enda mer om ønskelig, uten å måtte redusere satsene – et grep som primært hadde gitt skattelette til de rikeste.