Hovedargumentene til Glen Bradley i hans Facebook-post er som følger:
Formuesskatten rammer norske eiere og bedrifter ved å tappe bedriften.
Konkurransevridende til fordel for utenlandske eiere.
Norske eiere taper i budkrig pga. formuesskatten.
Tvinger eierne til å velge mellom å flytte til Sveits, selge bedriften til utlandet, eller selge bedriften til staten.
I eksempelet til Glen Bradley er børsverdien til selskapet 100 millioner kroner, mens overskuddet etter skatt kun er på 2,34 millioner kroner, altså en avkastning på 2,34%. Dette er langt under hva som er vanlig på Oslo børs, hvor snittet over tid har lagt på rundt 10%. En så lav avkastning er kun realistisk om man forventer en betydelig økning i avkastning fremover i tid.
For å komme til den formuesskatten som Glen Bradley gjør i sin argumentasjon legger han opp til én eier. Det er ikke mulig når man er på børs. Kravet for å bli registrert på Oslo børs er minimum 500 eiere og normalt over 25% fri flyt aksjer. Det reduserer den maksimale formuesskatten betydelig siden det er flere som da får bunnfradrag.
Eksempelet legger også opp til at hele overskuddet tas ut i utbytte. På Oslo børs er det i snitt 5% av aksjeverdien som tas ut i utbytte, mens resten blir værende i selskapet for videre investering. Eksempelet tar heller ikke hensyn til at eier høyst sannsynlig har et holdingselskap, slik at størsteparten av utbyttet kan holdes igjen der om man ønsker å reinvestere. Da slipper man utbytteskatten på alt som stopper i holdingselskapet.
Selv om utenlandske eiere ikke betaler formuesskatt så betaler mange av de utbytteskatt til Norge. Kildeskatten er på 25% for land uten skatteavtale. For land med skatteavtale er den vanligvis 15%. For enkelte land, som Sveits, er den lavere. For Sveits er den 10%, og i enkelte tilfeller enda lavere. Men det er ingen automatikk i at fordi eieren er utenlandsk så slipper de utbytteskatt.
Skattesatsen på bedriften er 22%. Velger man å reinvestere hele overskuddet i bedriften betales ingen ekstra skatt, uavhengig av om man er bosatt i Norge eller utlandet. De resterende skattene utløses av at man tar utbytte og at eiere som eier en stor andel må betale formuesskatt, men det blir feil å kalle disse skattene bedriftsskatt.
For å rette opp i disse feilene har vi laget to egne regneark, et for et børsnotert selskap med 500 eiere (men hvor en hovedeier eier så mye som mulig), og et for et unotert selskap med én eier.
For vårt børsnoterte selskap har vi som nevnt valgt en eier som eier 75% og 500 eiere som har en lik andel hver. Det betyr at det kun er eieren med 75% andel som eier nok til å utløse formuesskatt.
Vi har også justert avkastningen til å være i tråd med forventet avkastning på Oslo børs, og vi har justert utbyttet tilsvarende.
For de utenlandske eierne har vi lagt inn to forskjellige med hver sin sats på utbytteskatt, for å vise mer realistisk hvordan dette slår ut.
Som vi ser endrer bildet seg betraktelig når vi bruker mer realistiske tall og rett begrepsbruk. Det vi ser er at bedriften sitter igjen med like mye penger uavhengig av hvem som eier den. Der forskjellen ligger er hva eierne sitter igjen med til privat forbruk og investering i andre prosjekt. Hva man har igjen til privat forbruk varierer ganske kraftig, primært på grunn av utbytteskatten, ikke formuesskatten. Utbytteskatten vil forsvinne om man velger å beholde pengene i et holdingselskap for reinvestering. Da blir forskjellene mellom de tre eierne enda mindre.
Skal selskapet ha kun én eier må det være unotert. Da er det heller ikke markedsverdien, men egenkapitalen i selskapet som legges til grunn når man beregner formuesskatten. I analysene vi har gjort på siden er det ikke unormalt at resultatet er 20-30%, ja av og til nærmere 100%, av egenkapitalen. For eksempelet sin del har vi valgt at resultatet er 25% av egenkapitalen, så med et årsresultat etter skatt på 10 millioner kroner blir den 40 millioner kroner.
Vi har valgt å holde utbyttet på samme nivå som sist, og vi har lagt inn de samme to utenlandske eierne med hver sin utbytteskatt.
Som vi ser blir formuesskatten betydelig lavere for et unotert selskap, og forskjellen i hva man står igjen med til privat forbruk og investering i andre prosjekt blir mindre.
Det første argumentet var at formuesskatten rammer norske eiere og bedrifter ved å tappe bedriften. Dette er vanligvis ikke et problem. Formuesskatten ligger langt under det som er forventet avkastning, og vi ser i eksemplene vi har analysert på siden at nesten alle eierne tar ut betydelig mer i utbytte enn det som er nødvendig for å betale formuesskatten.
Det ble også påstått at det er konkurransevridende til fordel for utenlandske eiere. Det stemmer heller ikke. At norske eiere sitter igjen med mindre til slutt vrir ikke konkurransen den ene eller den andre veien.
Så ble det nevnt at norske eiere taper i budkrig pga. formuesskatten. Det er det heller ingen grunn til, bortsett fra i de tilfellene formuesskatten har redusert hva som kan investeres, men det kan løses med å være flere som investerer sammen. Argumentet var at en bosatt i Norge trenger høyere avkastning. Isolert sett stemmer det at en som er bosatt i Norge trenger en høyere avkastning (ca. 1,7% for å gå i null), men når målet uansett er 5-10% avkastning så blir ikke dette en begrensende faktor.
Påstanden om at eiere ‘må’ velge mellom å flytte til Sveits, selge til utlandet eller selge til staten holder ikke. De fleste norske eiere blir, investerer og vokser med dagens regler. Utflytting og salg skjer, men skyldes oftest individuell skatteplanlegging, arve-/likviditetsplaner eller risikospredning – ikke et tvingende likviditetsproblem i selskapene. Det finnes lite systematisk empiri som viser at formuesskatten i seg selv utløser salg av levedyktige bedrifter.
Eksempelet til Glen Bradley er sterkt overdrevet og representerer ikke avkastningen man vanligvis ser på børs eller i unoterte selskap. Den er konstruert for å gi et verst mulig bilde av situasjonen, mens sannheten er at bedriftene klarer seg godt, det er eierne som sitter igjen med litt mindre til privat forbruk og andre investeringer.
Og det er jo hele poenget med formuesskatten: at de med størst nettoformue bidrar mer, slik at forskjeller dempes. At eieren sitter igjen med litt mindre til privat forbruk og eksterne investeringer er derfor en forventet effekt. Hvis man er bekymret for kapitaltilgangen i Norge, kan det adresseres med tiltak som mobiliserer flere investorer – for eksempel sterkere ordninger for småsparere (ASK/unoterte), eller målrettede fradrag for bredt eierskap – heller enn å fjerne formuesskatten.